Å bryte ut av samtidsfengselet

Dette halvåret har jeg studert 150% så jeg ikke trenger å studere 100% til høsten. Det har gjort at det har blitt en ekstra travel vår, men på fredag hadde jeg siste eksamen, og nå kan jeg endelig puste lettet ut. Når man har matematikk, samfunnsfag og RLE blir det mye lesing, og jeg må innrømme at ikke alt fester seg like godt. Nå i ettertid er det vel mest de store linjene jeg husker, men en detalj fra boken Historiedidaktikk av Erik Lund har festet seg. Han skrev om historiebevissthet og satte det opp mot å være historieløs, og i den forbindelsen tegnet han dette karikerte bilde av dagens unge:

”Dagen i dag er elevenes eneste bevissthet. De lever i et samtidsfengsel med murer både mot fortid og fremtid, prisgitt massemedienes døgnperspektiver.”

Erik Lund er selvfølgelig opptatt av at historiefaget kan slå ned disse murene for elevene, noe jeg er helt enig i. Men jeg tror det ligger en utfordring i det han sier til hele samfunnet, og ikke bare til de unge. Alt for ofte er dagen i dag og fokuset på oss selv altoppslukende. Hånd i hånd med å slå ned murene mot fortid og fremtid tror jeg også det finnes murer i relasjonene våre. Vi kan kanskje begynne med å slå ned murene mot de menneskene vi møter hver uke. Er det lenge siden du har hatt en god samtale med noen som ikke var overflatisk? Videre tror jeg en god fortsettelse er å bryte tausheten i den vertikale relasjonen. Kanskje du ikke har bedt en bønn til Gud siden du gikk på søndagsskolen? Selv har jeg erfart at det finnes en styrke i å tro på og leve for noe som er større enn meg selv. Relasjonen med Gud er en hjelp og støtte i hverdagen.