For 64 år siden, den 8. mai i 1945, kapitulerte Nazi-Tyskland. Den 2. verdenskrig var slutt i Norge. Endelig var det lov å bære flagg og endelig kunne man gå i gatene uten å være redde. Frigjøringsdagen kom ikke automatisk. Det var riker og folk som reiste seg mot urettferdigheten. Bestefaren min, som nå er 93 år, har mange spennende historier om hvordan de saboterte tog under krigen. Han var togmekaniker, og når menn som Quisling skulle ut å kjøre tog var han med på å ”reparere” toget så det stoppet etter bare noen kilometer. Vi fikk friheten fordi det var mange som bestefar, som var misfornøyde med tilstanden, som kjempet for Norges frihet.For et par år siden fant jeg en bok på loppemarked, skrevet av Martin Luther King jr i 1964. Denne boken var et ledd i kampen for de fargedes rettigheter, og en veldig interessant bok. Han skriver bl.a.:
”Den tid vi lever i, trenger hengivne og forvandlede mennesker. Vår planet beveger seg på randen av en fullstendig utslettelse. Farlige lidenskaper som stolthet, hat og selviskhet behersker våre liv. (…) Redningen for vår verden vil ikke komme fra en majoritet av selvtilfredse etterapere, men ved den skapende utilfredshet fra en minoritet som er uenig.”Riktignok ble dette skrevet i konteksten av kamp for fargedes rettigheter, men jeg tror det samme gjaldt for krigen i Norge. Redningen for Norge kom fra en minoritet av skapende utilfredse som var uenig med okkupasjonsmakten.
Selv om vi nordmenn egentlig har alle grunner til å være fornøyd og glad (frihet, religionsfrihet, velstand etc.), virker det som om vi har en hang til utilfredshet. Vi er gode på å sutre over småtingene i hverdagen som irriterer oss eller over ting i samfunnet vi ikke liker. Kanskje vi skal vende utilfredsheten til å bli skapende, og la missfornøydhet føre til positiv handling og kanskje til bønn også, for de av oss som tror. Da tror jeg et fritt Norge kunne blitt et enda bedre sted☺.
